Heldiggrisene


Av Ragnar Kvam jr.

Det koster ikke å drømme om noe, i alle fall ikke til å begynne med. Det er først når drømmen blir uregjerlig, begjæret for stort, at lommeboken begynner å blø. I disse dager har en ivrig flokk latt seg årelate lenge nok. Etter år med forsakelser er det meste i boks. Båten rykker i fortøyningene, lysten og pågangsmotet har aldri vært større. Så snart sommeren er her, går de seil, yre som kalver. Jeg snakker om dem som skal på langtur, over Atlanterhavet eller enda lenger. Jeg snakker om dypvannsseilerne, om seilsportens virkelige heldiggriser.

For har de kommet så langt at det bare gjenstår å ta trossene, er de over det første hinderet som samtidig er det vanskeligste: De har bestemt seg. Når du lenge har stått overfor et vanskelig valg, finnes ingen bedre følelse enn å vite at terningen omsider er kastet. Hvor mange øyne terningkastet gir, er det imidlertid ingen gitt å svare på – ikke ennå. Det er mye som må klaffe for at turen skal bli en sekser.

Jeg skriver ikke disse linjer for å ta illusjonene fra noen, snarere tvert i mot, sa jeg ikke at de er heldiggriser, de som er der ute? Men la oss heller ikke kaste blår i øynene på hverandre. Mens en drøm er fri for båer og skjær, kan virkeligheten lett bli annerledes.
Det høres kanskje banalt ut når jeg sier at havet er stort. Men årene til havs har lært meg at det ikke finnes noe der ute som er banalt, og tro meg: Havet er større enn du tror noen ganger.
Så derfor: Hva er målet for din lange seilas? Palmeøya? Eller havet selv?

Vi vil alle til palmeøyene, de hvite strendene og den turkise lagunen, til kokosnøttene og de eggende tropenettene. Likevel: Viktigere enn palmeøya er det å ha havet som mål.
Det er ikke alltid drømmen om palmeøya fortoner seg like eksotisk på havet som hjemme i stuen. Det er lurt å være klar over at det er veldig langt til palmene, lenger enn du noen gang har seilt. Det tar tre uker å krysse Atlanterhavet, og drømmen får raskt skår om du ikke trives. Og det har jeg sett: De som ikke trives lenge til havs, trives heller ikke så godt når de kommer fram. For så begynner de etter en stund å grue seg til neste etappe.
På havet finnes ingen rømningsvei. Det er det lett å glemme, ikke bare i den fasen du går rundt og drømmer om den store seilasen, men også under de siste feberhete forberedelsene. Den som begynner å kjede seg vil oppleve havet som et helvete, og det var vel ikke meningen?

Et annet spørsmål er: Hvorfor seiler du? Spørsmålet er langt fra så tåpelig som det høres ut.. At du liker å seile er en selvfølge, men drar du fordi det er noe hjemme som dytter, eller noe der ute som trekker? Er du på flukt, eller er du underveis? Ærlighet varer lengst heter det, og for en seiler kan jeg vanskelig tenke meg en situasjon der utsagnet har større gyldighet enn i dette tilfellet.
Hvis du vil vekk fra noe, vit at de problemene du måtte ha, ikke forsvinner på havet. Havet leger ikke sårene etter en skilsmisse, en strandet karriere, en tapt rettssak eller hva det måtte være, tvert om, havet har en slem tendens til ytterligere å åpne de sår som finnes. Det verste du kan flykte fra er økonomiske problemer, dels fordi også havet kan være dyrt, men også fordi hverken kemneren eller andre kreditorer glemmer deg mens du er borte.
Det er altså ikke nok bare å ha båt, utstyr og seilerglede i orden før du legger ut på langfart. Legg også din mentale status på bordet. Trykk ekstra hardt på de ømme punktene. Det er like viktig å kvitte seg med det som gjør vondt som å lære navigasjon.

Du husker kanskje eventyret om prinsessen på erten. Det hjalp ikke å dekke erten med hundre puter, hun fikk ikke sove likevel. Sånn er det på havet også. Den minste ert kan velte den flotteste reise.

Men så – bort med denne formastelige tale, det vil aller helst gå bra, ikke minst fordi motivasjonen hos dem som gjør alvor av drømmen er så sterk. For det er viljen det kommer an på, når den er sterk, går resten av seg selv. Og så står du en dag på palmeøya, der du drikker din første kokosnøtt, evig stolt over det store stykke hav du har beseilt, lykkelig for at du snart skal videre. Og det er først når du har krysset ditt første hav du lærer å elske den evige horisonten, sirkelen der ute, som omgir deg natt og dag, for ikke å snakke om de tusen legemer der oppe på himmelen, som så vaktsomt følger deg i et tidløst intet, der fremtiden forsvinner først, inntil fortiden også trekker seg tilbake, til du sitter igjen med nuet, dette ene, virkelige øyeblikk.

Til alle dere som seiler i sommer: God tur. Og til dere som blir hjemme enda et år: Slipp ikke tak i drømmen. Så slipper den heller ikke tak i dere.