Jeg har en venn som driver et lite verft nede i Kungshamn på den svenske vestkysten. Det meste av året bygger eller reparerer han båter. Men om sommeren, når feriefolket kommer seilende forbi, må han rett som det er opptre som krisepsykiater. Og med årene har han fått god trening i å behandle mennesker som er i sjokk etter å ha satt båten på grunn.

Skjelvende av angst for de skader grunnstøtingen har påført båten, legger de til ved verftet. Med grøtet stemme forteller de
om rystelsene da det smalt, visse på at både båten og ferien er ødelagt, for ikke å snakke om bunkene med tusenlapper som med ett står på spill.

Det er som om noen skulle ha revet sjelen ut av dem, sier min venn, som forklaring på det hysteri han har sett ramme skipper og besetning etter en grunnstøting. Og det vet seilere som har truffet en stein, at større påkjenning for sjelslivet finnes knapt, bare tanken på at det kan smelle på nytt, er nok til å sende ild gjennom marg og bein.

Men uavvendelig er jo grunnstøting ikke. Egentlig er det bare dumt. Det eneste som skal til, er at rormannen til enhver tid vet hvor han er, og kan det være så vanskelig, da?

Akk, det er visst det.

Nå står en ny sesong for døren, og i uker har seilerfolket gnukket og gnidd for å få båten, selveste møbelet, til å skinne som solen. Riggen står rak som en furu, seilene har krøpet ut av sekkene, motoren har fått årets første olje. Og så - av sted på den etterlengtede seilas, ut på fjorden eller ned gjennom skjærgården, i år som ellers nikker vi gjenkjennende til måkenes skrik og fyret på odden, til lukten av tang og sjø - til den underlige følelsen av frihet som fyller sinnet så snart trossene er tatt.

Strevet med båtpussen, og den lett generende samvittigheten over hvor mye alt kostet også i år, er glemt. For, unnskylder vi, det er verdt det, hver krone, hver forsaket time, er det verdt - når seilene endelig står i bue og vinden fører oss av sted.
Sjøkart? Joda, de er selvfølgelig også med, behørlig stuet i skuffen under navigasjonsbordet.

Jeg husker min første båt. Det var en 12 1/2 kvadratmeter, bygget under krigen. Jeg betalte 2800 kroner for den, hele mitt jordiske gods, og jeg kan når som helst gjenskape den følelse av stolthet jeg kjente da jeg seilte ut Drøbak-sundet på vei mot det store eventyret. Jeg skulle til Tjøme, der jeg ville vise fram båten til min pensjonerte bestefar, som hadde lært meg å seile. Som jeg gledet meg til å invitere ham om bord!

Jeg strøk over Breiangen for en lett bris, før jeg dukket inn i
skjærgården utenfor Tønsberg, der Vallø fabrikker en gang lå. Med fingeren i sjøkartet slo jeg meg sydover mot Mågerø, før jeg la skarpt styrbord og inn i Vrengen.

Med skakk nakke kikket jeg opp på svimlende Vrengen bro, og minutter senere lå jeg på en sprek kryss ut Tjømekjæla. Endelig var jeg i buksekjent farvann, for her hadde jeg seilt utallige ganger med bestefar.

Med selvsikker mine la jeg fra meg sjøkartet, dels fordi jeg ikke trengte det lenger, dels fordi det ellers ville bli vått i sjøene som i den tiltakende sydvesten begynte å skvette inn i båten.
Som jeg frydet meg! Slagene gikk som pendelen på en klokke, tikk-takk, fra den ene siden av fjorden til den andre, og for hver baut vant jeg nye lengder mot målet. Å seile med bestefar hadde været stort, å seile på egen kjøl var større.

Så smalt det.

Jeg skulle akkurat til å slå, og så gikk båten på grunn, med et smell som fortsatt gir gjenlyd i mine ører, og alltid vil gjøre det.
"Det er ikke mulig," skrek jeg, "ikke her, jeg har jo seilt her tusen ganger!"

Seilene blafret vilt. Båten dunket mot skjæret, men stod ikke hardere på enn at jeg burde klare å seile den av. Bare rolig nå, Ragnar, hører du! Møkkabåten hadde selvfølgelig vendt baugen inn i vindøyet, men ved å bakke fokka, klarte jeg å vri den slik at storseilet fylte og krenget båten. Jeg slapp fokka ned i le, og med et byks kom båten seg av grunnen og skjøt fart. Jeg svelget to ganger, tok mot til meg og løftet vekk et par av tiljene. Visste jeg det ikke! Vannet fosset inn. Den gamle trebåten var sprunget lekk, og jeg skjønte at kom jeg ikke til land i en fei, ville jeg
gå til kræbben, som bestefar pleide å si.

Med rorkulten i den ene hånden og pumpa i den andre seilte og øste jeg som for livet, til jeg halvfull av vann og nær ved å synke kreket meg inn i Langvika, som var reisens mål. Der inne stod en slipp, og ved hjelp av fakter og brøl fikk jeg tilkalt en hjelpende hånd, og sammen fikk vi snart båten ut av vannet.
Jeg skalv som et aspeløv da jeg ringte til bestefar, ikke av kulde, men av fortvilelse og angst - for hvor ble det nå av seilerdrømmen? Og hvilken skam - her skulle jeg vise at jeg kunne være herre i egen båt, og så hadde jeg smadret den på et skjær? Jeg kan ikke huske at jeg noensinne har hatt halen stukket lenger inn mellom bena.

Jeg lappet båten med blyplater og kobberstift og kunne heldigvis fortsette seilasen. Men jeg bestemte meg en gang for alle at jeg aldri skulle gå på grunn igjen. Og bank i bordet - det har jeg heller ikke gjort, når jeg unntar et par ufarlige møter med korallhoder i Sydhavets laguner.

Min svenske venn forteller også noe annet. Han forteller at langt de fleste som søker hans hjelp etter å ha gått på grunn er seilere som fører norsk flagg på hekken. Nokså flaut, ikke sant - og hvordan skal vi tolke det?

Ikke vet jeg, men mon ikke det har med en slags norsk form for
nonchalanse å gjøre? Kan hende bærer vi alle en flik av den selvgode Peer Gynt i oss. Men ingen, annet enn i løgnen, kan gjøre bukkeritt fra Gjendineggen uten å brekke ryggen. Ingen kan heller seile i norske eller svenske skjærgårder uten å risikere mast eller kjøl dersom de stoler mer på seg selv enn på sjøkartet. Ja, det gjelder ikke bare langs våre nærmeste kyster, det gjelder for all seilas, uansett hvor du er: Den seileren som ikke alltid på en prikk vet hvor han er, utgjør en betydelig sikkerhetsrisiko.

Det rare er likevel at vi må selv oppleve en grunnstøting på kroppen for å forstår alvoret. For hvem kan med hånden på hjertet si om seg selv at han eller hun aldri har vært på grunn?
En gang stilte jeg spørsmålet i en sal der det satt om lag 150 seilere, de aller fleste med solid erfaring. Ingen rakte opp hånden. Alle hadde de en eller annen gang truffet en stein.
Så derfor – et sjøkart bærer ingen skam i seg, selv for dem som liker å være verdensmestre.