Siri Bjerke, miljøvernminister i Stoltenberg-regjeringen, har byttet sin lett anstrengte grønne profil mot direktørtittel i NHO. Sylvia Brustad har tatt over rollen som Arbeiderpartiets miljøpolitiske frontfigur. Hun har i det siste vært opptatt av å beklage Brustad-bua, men når hun har tid til overs, bekymrer hun seg også over at de borgerlige partiene mangler vilje til å gjøre noe for å redde det som er igjen av strandsonen. ”For Arbeiderpartiet er dette valget enkelt. Vi vil at stranda skal være tilgjengelig for flest mulig,” skriver hun i Dagbladet.
Omtrent samtidig kan Verdens Gang fortelle at AUF-leder Eva Kristin Hansen våker over strendene rundt Utøya med falkeblikk. Ved denne politisk vigslede helligdom i Tyrifjorden får ikke en gang familier med små barn legge til i båt. Som moderpartiet er også AUF i prinsippet for åpne strender, men som for hytteeiere flest gjelder det andres strender, ikke egne. Eller for å si det med George Orwell: Alle dyr er like, men noen er likere enn andre.
Det Brustad forsøker å fortelle oss, er at Arbeiderpartiet ikke kan ta ansvar for at tre fjerdedeler av kysten mellom svenskegrensen og Lindesnes er nedbygget. Det kan muligens kalles et godt forsøk, men siden strandloven kom i 1960-årene, er det først og fremst Arbeiderpartiet som har stått for styre og stell. Sett i lys av den overraskende praksisen på Utøya virker heller ikke det Brustad sier særlig besnærende.
”Send politibåten på hytteierne”, lød et oppslag i Aftenposten nylig. Lederen av økokrims miljøteam, Rune B. Hansen, kaller det klassejustis så lenge de med hytte får boltre seg ulovlig i strandsonen, og det uten at noen griper inn.
Det er i sannhet rene ord for pengene. For mens kystkommunene har satt strandloven ut av spill gjennom vid adgang til å gi dispensasjoner, har skiftende regjeringer nøyd seg med å vurdere utviklingen, som det heter. Nå lover riktignok Børge Brende å innskjerpe reglene, men hva er det for snakk, så lenge Ansgar Gabrielsen slår spunsen av tønna med oppfordringer om å bygge enda mer i strandsonen.
I dag sitter tusenvis av mennesker bak heiene og ønsker seg et glimt av havet. Langs kysten ferdes like mange i båt, på jakt etter et sted å gå i land når kvelden nærmer seg. Felles for dem alle er at de befinner seg i okkupert sone, og selv om de har loven på sin side skulle de trå på annen manns eiendom, finnes det ingen der som håndhever loven. Sommerens skrekkhistorie forteller om en hytteier som tømte utedassen i hodet på en båtfamilie som hadde slått seg til under ”hans” kyst. Båtfamilen tilkalte politiet, som kom etter en tids nølen, men bare for å fortelle dem at det var familien, og ikke dotømmeren, som burde trekke seg tilbake.
Det er en nasjonal skam at Norge bryter med den unike allemannsretten og lukker sine kystperler. Det har en politiker som Sylvia Brustad tatt inn over seg, men like lite som vi kunne stole på hennes engasjement for Brustad-buer, like lite kan vi være sikre på at det hun mener om strandsonen, holder vann, i alle fall så lenge hun ikke også innrømmer skyld på eget partis vegne. Enda mer gjelder det de fremtidige politikere som i dag sitter på Utøya og øver seg i det muliges kunst.
Så får heller miljøverndepartementet sitte der å følge utviklingen, som om ikke utviklingen allerede taler sitt tydelige språk. Men mot Gabrielsens syn på hva vår strandpolitikk fortsatt skal være, er jeg redd både gudene og Børge Brende kjemper forgjeves.