Om en seilas fra Aden til Suez


Jeg hadde seilt mer enn 80 000 nautiske mil og regnet meg som fullbefaren. På min lange jordomseiling hadde jeg krysset Beringhavet i tåke og kulde, svidd sjelen i tropenes stillebelter og fartet blant pirater i Sør-Kinahavet og Malacca-stredet. Men først da jeg kom til Rødehavet ble jeg satt på en prøve jeg ikke bestod. Og la meg innrømme det: Jeg har den sletteste samvittighet for at jeg lokket båt og mannskap ut på dette djevelens innhav.
Nå var det ikke Rødehavet i seg selv som skapte problemene, selv om det bød på det verste i en langturseilers verden: Evinnelig motvind av minst kulings styrke, salt som trengte inn over alt og gjorde vinsjene trege og tauverket stivt som kvist, sandstormer og dis som mer enn en gang fikk navigasjonen til å fortone seg som et sjansespill, militært nærvær i hver vik og bukt, ja, selv åpen krig var ikke dette havet spart for langs sine tørre kyster.
Nei – det var min egen mangel på forberedelser som skulle sette meg i forlegenhet etter hvert som seilasen skred fram. Rødehavet er vel ikke annerledes enn andre hav, tenkte jeg, og nøyde meg med å gå gjennom den vanlige sjekklista før jeg la ut. Kryss måtte jeg selvfølgelig regne med, men hva betyr vel litt bidevind for en ekte sjøfarer?
Egentlig hadde jeg aldri tenkt å seile gjennom Rødehavet. Litt foraktelig betraktet jeg Rødehavet som en blindtarm, ja, som en slags innsjø, og jeg liker ikke å seile i lukkede farvann. En ekte jordomseiler tok dessuten ikke denne snarveien, han fulgte den klassiske ruten rundt Sør-Afrika og Kapp Det gode Håp.
Men det var blitt sent på året. Først midt i oktober kunne jeg forlate Darwin nord i Australia. Jeg ville ikke lenger rekke over Det indiske Hav til Durban før orkansesongen satte inn. Etter tolv år på havet hadde tiden dessuten innhentet meg av andre grunner. Plikter kalte i Norge, og noen blikk på kartet fortalte at jeg ville spare rundt 6000 nautiske mil på å velge Suezkanalen og Middelhavet.

Jeg hadde planlagt det slik at to venner, Didrik Hvoslef-Eide og Paul Knutsen, skulle mønstre på i Aden, den tidligere britiske kolonien ved innløpet til Rødehavet. De skulle bruke påskeferien og seile med til Suez, en distanse på drøyt 1300 nautiske mil. Etter å ha studert vindforhold og farvannsbeskrivelser, regnet jeg med å klare turen på 12-15 døgn, eller den tid mine venner hadde til rådighet.
Rødehavet kjennetegnes ved at det blåser sydlige vinder i syd og nordlige i nord. Et spenningsmoment for dem som skal til Middelhavet er hvor medvinden avløses av motvinden. Jeg regnet konservativt, og forutsatte at vinden ville bære oss 4-500 mil av gårde før den snudde. Northern Quest, en Bostrøm 37, liker seg godt på kryss i hardt vær, og jeg så fortrøstningsfullt fram til den lange etappen med bidevind som fulgte. De fleste som seiler opp Rødehavet legger inn noen stopp underveis, for så snart de er på høyde med Sudan, når de også en vennligere kyst politisk sett. Men vi planla ingen stans. For oss var Rødehavet en ren transportetappe.
Vi forlot Aden fredag 26. mars 1999 klokken 1730. Solen gikk snart ned, og en mild bris fra øst førte oss ut i det ravnsvarte mørket.
Jeg stikker vanligvis ikke til sjøs på en fredag. Det betyr ulykke, heter det, og selv om jeg innbiller meg at jeg ikke er overtroisk, utfordrer jeg ikke uten videre visdommen i et gammelt sjømannsord. Men med den frist mannskapet hadde på seg for å nå Suez, gjorde jeg unntak fra regelen. Det gjør jeg aldri igjen.
Tidlig neste morgen stod vi gjennom Bab el Mandeb-stredet og inn i selve Rødehavet. Stredet er beryktet fordi vinden uten forvarsel kan springe opp i 40-50 knop, og fordi patruljerende marinefartøyer ikke nøler med å skyte varselskudd dersom en seiler kommer for nær de strengt bevoktede kystene. Vi var heldige, en frisk bris fra syd førte oss raskt gjennom nåløyet, og vi så ingen kanonbåter. Men neste dag gikk skipperen på den norske seilbåten Langt Avsted på radioen og fortalte at han og kona ble beskutt da de ville ankre opp ved noen øyer like nord for stredet.
Fornøyelige dager fulgte, deilig vær, lette briser og spinaker. Vi seilte ”midtfjords”, men det hadde politiske snarere enn meteorologiske grunner: I vest hadde krigen mellom Etiopia og Eritrea blusset opp igjen, og hver dag rapporterte BBC om falne. I øst lå det mektige Saudi-Arabia, som praktiserte totalforbud for fremmede fartøyer i eget territorialfarvann. Men selv om vi seilte i god avstand til kystene, krevde navigeringen årvåkenhet: Rødehavet danner en av verdens viktigste vannveier, på linje med den engelske kanal og Malakka-stredet, og skipstrafikken var tett.

Vi klarte å lure 590 nautiske mil ut av medvinden og var på høyde med grensen mellom Eritrea og Sudan da nordvesten meldte seg. Spak til å begynne med, kraftigere etter hvert, inntil den tok spenntak og kastet seg over oss med sterk kulings styrke. Vi gikk til motangrep med tre rev i storseilet og noe redusert rullegenoa.
Men akk, lyden av seil som spjærer, skar oss i ørene etter bare noen timer. Det var genoaen som ikke orket.
Didrik og Paul så på meg. Jeg visste hva de tenkte og følte meg dum. Den genoaen hadde vært med lenge, den hadde noe sånt som 50 000 nautiske mil bak seg.
”Ja, ja, så er den råtten,” hylte jeg ut i været. ”Men la oss i alle fall få seilet ned før det rister riggen i filler!”
Vi slet fillene i dekk og satte en kryssfokk på kutterstaget. Vi mistet noe av draget foran masten, og båten måtte slite mer for å slå seg gjennom den krappe motsjøen. Men vi holdt da koken.
Jeg skulle selvfølgelig ha skiftet ut den genoaen. Men ikke minst av økonomiske grynner håpet jeg den ville klare brasene hjem til Norge. Og for å være ærlig – jeg hadde ligget og vugget i passaten så lenge at jeg hadde ”glemt” det press en båt utsettes for under lanvarig kryss i kuling.
Vinden holdt seg støtt rundt 30-35 knop. Sjøen ble stadig grovere, og nå og da møtte båten så sterk motstand at vi stanset helt opp noen sekunder. Vi trengte mer forseil, og jeg vurderte å sette en reservegenoa jeg hadde om bord. Men, måtte jeg også innrømme, den var nok like sliten. Vi fikk vente til været roet seg. I mellomtiden fikk vi heller falle et par grader for å holde fart i båten.
Dagen svant og vi slo oss inn i natten. Ved midnatt gjorde jeg som vanlig bestikk. På tide å gå over stag igjen. Men jeg rakk ikke å rope ”baut skip” før lyden av seil som spjæret var der igjen. Denne gang var det storseilet som gav opp. Bare laser igjen.
Didrik og Paul så på meg igjen.
”Jada, råttent det også!”
Jeg trodde jeg skulle gå gjennom dekk av skam.
Vi surret restene på bommen.
Jeg gikk nedenunder og stirret på kartet. Med bare en kryssfokk i masten hadde vi ikke lenger noe på havet å gjøre. Siden det var en kyst i nærheten, ville det fornuftigste være å finne en ankerplass. Men hvor?
Jeg stod overfor en ny alvorlig brist i mine forberedelser. Siden jeg aktet å seile hele Rødehavet i en jafs, hadde jeg ikke detaljkart for denne delen av kysten. Jeg hadde riktignok et innseilingskart til Port Sudan, og vi kunne i verste fall gå dit, men i så fall måtte vi snu og seile tilbake. Jeg luftet tanken, men ingen av oss var innstilt på å tape den høyden vi så surt hadde klart å skaffe oss.
Med det lille seilet som ennå stod oppe, besluttet vi å motorseile mot kysten.

Kysten av Sudan er full av viker og bukter som gir den beste beskyttelse mot all slags vær. Men den er kranset med rev som knuser båten om du går på i slikt vær. Vi hadde likevel to kort på hånden, håpet vi. Vi ville få sola i ryggen når dagen grydde, slik at vi lettere kunne lese farvannet. Og med litt flaks hadde andre seilere søkt havn i nærheten, og de ville i så fall kunne hjelpe oss med navigeringen over radio.
Begge kort holdt vann. Klokken 0930 slapp vi ankeret i en liten fjord som het Kohr Shinab. Vi hadde selskap med tre andre seilbåter.
Vi skjønte raskt at det ville være spilt møye å forsøke å reparere seilene. Skadene var for store, og duken for svak.
Didrik og Paul var høflige. De drev ikke gjøn med meg. Det er godt å ha venner.
Vi monterte reservegenoaen. Til mine venners forbauselse klarte jeg også å trylle fram et reservestorseil. Nå kunne de ikke dy seg lenger. De sa rett ut at de ”nye” seilene ikke virket mer tillitvekkende enn de gamle. Jeg visste de hadde rett.
Vår strategi måtte derfor bli enkel: Vent på været. Farvannsbeskrivelsen jeg hadde om bord, fortalte at vinden løyde fra tid til annen. Det eneste vi trengte var tålmodighet inntil det stilnet.
Tålmodighet hadde vi nok av, om vi også hadde hatt tid. Men ennå kunne Didrik og Paul nå hjem i tide.
Etter to døgn i Kohr Shinab løyde vinden såpass at vi tok sjansen på å gå ut. Sjøen hadde også lagt seg, og vi stod flott mot nordøst. Vinden økte til frisk bris utover ettermiddagen, men heller ikke mer. For sikkerhets skyld tok jeg et par rev i storseilet og rullet litt inn på genoaen, men klokken 1800, mens solskiva rullet bortover horisonten, smalt det igjen. En stor spjære i den nederste kanalen på forseilet. Jeg visste at samtidig forsvant alt håp om å nå Suez etter oppsatt plan.
Vi karet oss til land, denne gang til en bukt som het Marsa Halib, like over den egyptiske grensen. Der ble vi liggende sammen med tolv andre båter i en uke. På grunn av det spente forholdet mellom Egypt og Sudan fikk vi ikke gå på land. En kanonbåt lå hele tiden i bukta og passet på.

Jeg bad gutta om unnskyldning, jeg vet ikke for hvilken gang. Her hadde jeg lokket dem fra Norge, og til hva? Hadde seilene vært i orden, hadde vi slått oss fram, sterk kuling eller ikke. Som det var nå, satt Didrik og Paul på overtid og bet negler. Didrik lurte på om han ville bli ferdig med tegningene til en arkitektkonkurranse innen fristens utløp. Paul måtte avlyse et flere dagers seminar i moderne historie uten å kunne melde fra. De gjorde et forsøk på å få kommandanten på kanonbåten til å innvilge landlov, slik at de kunne få en buss til Kairo. Kommandanten kalte velvillig opp sin overordnede på land, som sa plent nei.
”Heldigvis er motoren i god form”, skrev Paul lakonisk i dagboken sin, i det han spådde at også det andre storseilet ville gå i oppløsning. Men da vi endelig kunne bryte anker, var det nettopp kombinasjonen motor, kryssfokk og et bånnrevet storseil som hjalp oss fram, selv om vinden dagen etter vi forlot Marsa Halib, igjen klatret opp i kulings styrke og vel så det.
Etter å ha søkt ly for været nok et par ganger, kunne vi omsider gå inn til Safaga, som var første egyptiske by der Didrik og Paul fikk lov å mønstre av. Da hadde flyet deres forlatt Kairo for over en uke siden. Men vi kunne i det minste glede oss over kaldt øl.

Det var med blandede følelser jeg ble sittende alene igjen om bord. Det var ennå 200 nautiske mil igjen til Suez, og etter farvannsbeskrivelsen å dømme, kunne det lett bli den verste biten i hele Rødehavet. Havet ble trangere her nord, vinden hardere, skipstrafikken tettere – og midt ute i sjøen et ukjent antall oljeinstallasjoner, mange av dem forlatt, og derfor uten lys. I mangel av fullverdige seil, var motoren mitt eneste sikre kort, og jeg brukte to dager på å forvisse meg om at alt virket som det skulle.
Men jeg var ikke uvant med solo-seilas, jeg hadde mange tusen mil på baken som ene mann om bord. Den 20. april tok jeg ankeret. Værmeldingen lød på frisk bris, og svakere kunne jeg ikke håpe på. Men som så ofte før, meldingen tok feil, og snart var de sedvanlige 30-35 knopene på plass.
Jeg hadde håpet å seile de 200 milene i ett stykke, men slik skulle det ikke gå. Alt første ettermiddag, etter å ha avansert fattige 20 nautiske mil, tvang været meg til å ankre opp bak et rev, og der ble jeg liggende i fem døgn, mens vinden til tider nådde 40 knops styrke.
En morgen det bare blåste 20 igjen, karet jeg meg ytterligere noen mil nordover gjennom øyriket i Gubal-stredet, inntil jeg nådde en nokså utsatt ankerplass i Marsa Zetiya på vestsiden av innløpet til selve Suez-gulfen.
Jeg er sjelden redd om bord i seilbåt, men den tredje natten på dette gudsforlatte stedet sitret jeg av angst. Vindmåleren lå og vippet like under 60 knop, eller sterk storm, og luften var full av sand fra ørkenen. Ustanselig ålte jeg meg fram på fordekket med en stille bønn om at ankeret måtte holde, og gang på gang, mens sanden fylte øynene, gjennomgikk jeg grepene jeg måtte ta om det glapp. Men innerst inne visste jeg, at drev jeg av, kunne jeg lite gjøre. Jeg rådde ikke over krefter sterkere enn vinden, og noen fluktrute gjennom revene fantes heller ikke så lenge sand stengte for synet.
Ankeret holdt, nå som alltid. Utrolig hva slags motstandskraft det bor i et CQR, bare det får gravd seg ned.

Jeg kom utslitt til Suez 4. mai, etter å ha brukt to uker på de siste 200 milene, og nesten seks uker siden jeg startet fra Aden. Til tross for gleden over å ha unnagjort den verste seilasen i mitt liv, gremmet jeg meg fortsatt
Jeg kunne ikke skylde på uflaks, for i så fall er alt som skjer i Rødehavet uflaks. Jeg får si som Roald Amundsen: Flaks er ikke noe man har, det er noe man planlegger seg til. Og jeg hadde sjusket med planleggingen.
Men likevel – vi var drøyt hundre båter som seilte opp Rødehavet våren 1999, og målt mot de uheldigste blant dem hadde jeg likevel vært heldig. En amerikaner endte på et rev og fikk så store skader at båten måtte fraktes til Middelhavet med skip. To ble ”tatt til fange” av soldater i farvannet utenfor Eritrea og måtte gjennom all slags ydmykelser før de slapp fri. Mange fikk motorhavari, og noen slapp opp for diesel for det var langt mellom pumpene. Og atter andre opplevde større skader på riggen enn et revnet seil. Det ble sagt at 99-sesongen var spesiell. Det pleide ikke å blåse så mye så lenge av gangen. Periodene med stille uteble i månedene mars og april, som vanligvis er de beste.
Men vi ble som en gjeng. Vi holdt kontakt over radio, og var det en som trengte hjelp, befant det seg alltid en i nærheten som kunne hjelpe. Sånn sett ble Rødehavet en fin erfaring, for så mange flotte seilere har jeg aldri sett på et brett.
Didrik rakk arkitektkonkurransen og Paul fikk ikke sparken. Selv seilte jeg gjennom kanalen og opp til Larnaca på Kypros, der jeg satte Northern Quest på land. Også for meg hadde timeglasset til slutt rent ut.
Men det vet jeg – at når jeg i sommer setter seil for den siste etappen hjem til Norge, er det med ny og frisk duk i riggen.

(Fra Seilas)