Thorbjørn Jagland har jo rett: Det finnes et troll i partiet. Det er stort som alle troll, og har sikkert bare ett øye. Trampende omkring roper det ut sitt ”her lukter kristen manns blod”, så kadrene skvetter og ikke vet hva de skal tro.
Det har dette trollet gjort i 30 år, om ikke lenger, men for at vi ikke skal tape horisonten helt av syne, kan vi datere oppblussingen av dagens strid i Arbeiderpartiet til september 1972, den gang statsminister Trygve Bratteli sa han ville gå av dersom det norske folk ikke fulgte ham inn i EEC. Han tapte og gikk.
Samtidig gav han – uvitende – støtet til en kamp om lederskapsposisjoner i Det norske Arbeiderparti som mer eller mindre har pågått siden, og som har endt i den forråtnelsesprosess vi i dag er vitner til. Sett i lys av den nestlederstrid som nå raser, er det all grunn til å tro at denne prosessen vil fortsette også etter landsmøtet i høst. Med mindre Thorbjørn Jagland virkelig skulle lykkes fra sin politiske sotteseng – å få bukt med det han kaller ukulturen i partiet.
Etter intermessoet med Korvald-regjeringen kom Bratteli tilbake som statsminister, men bare for å bli ydmyket under det dramatiske landsmøtet i 1975. Lang tid i forveien hadde han sagt fra at han ikke tok gjenvalg som leder av partiet, men statsministertaburetten ønsket han å beholde. Et tohodet lederskap var dermed under oppseiling, men det skulle bli verre – da landsmøtet åpnet, viste det seg at trollet hadde tre hoder. Bratteli – og Odvar Nordli og Reiulf Steen, som i måneder hadde griset hverandre til i kampen om hvem som skulle bli partiets nye leder. I ytterste villrede over denne plutselige ukultur bestemte landsmøtet at Steen skulle være leder, og at Nordli skulle være statsministerkandidat til den statsministeren partiet allerede hadde i Trygve Bratteli. Det gikk som det måtte gå – Bratteli ble kort etter avsatt av sine egne, og striden mellom Nordli og Steen fikk utfolde seg uhindret til de i 1981 begge lå døde på den politiske slagmark.
Gro tok over, og i noen år hersket relativ ro. Da hun så uventet gikk av som partileder på landsmøtet i 1992, så partitrollet på ny sin sjanse. Kampen om ledervervet stod straks mellom Thorbjørn Jagland og Jens Stoltenberg. Denne kampen har siden rast, og særlig etter 36,9 har det ikke vært vanskelig å trekke paralleller til striden mellom Nordli og Steen. Den gang snakket journalistene om blodbad, i dag heter det gjørmebad. Blod eller gjørme – det er den samme ukultur som gjør seg gjeldende.
Det rare er at det er en ukultur de fleste i partiet kjenner seg igjen i: ”Nå må vi snakke politikk og ikke person,” sier de, og gir alle andre enn seg selv skylden for grumset.
Godt, da, å ha en prügelknabe, så de slipper å snakke om den politikken de likevel ikke har. Men det er ikke Jagland som er problemet, det er den manglende politiske glød som preger partiet, en glød som minst av alle Jens Stoltenberg evner å puste til. Egentlig er det jo bare en i dagens Arbeiderparti som går rundt og snakker om politikk, og det er Trond Giske, men når alt kommer til alt er slikt likevel formastelig, alle den stund han er nestlederkandidat.
Den historiske tredveårskrig mellom 1618 og 1648 gjorde slutt på de mange religionskriger som i århundrer hadde plaget Europa. Om den pågående tredveårskrig i Arbeiderpartiet skal klare å finne en løsning på sine ”religiøse” problemer, må partiet fjerne mugg i egen stakk. Om Jagland er opptatt av sitt ettermæle for tiden får så være, selv journalister kan falle for slik fristelse.. Men det han sier om ukultur er vel verdt å merke seg, også fordi han selv er en del av den.